Carioca

South America 2008

Posted by Rikard Vestre Sat, October 25, 2008 19:15:57

Personlig er det to steder i verden som pirrer ganen det lille ekstra, nemlig Barcelona og Rio de Janeiro. Barcelona har innfridd forventningene og vel så det. Dermed var det duket for Rio og Carioca (alle som bor i Rio kan kalle seg Carioca) for å ta del i den spennede kulturen og folket som kanskje er det mest profilerte folket i verden. De fleste har sett reportasjer fra sambaen, fotballen, damene, sand og sol. Bloggen denne gang belyser mine personlige opplevelser med Carioca og den brasilianske kulturen.

Copacabana er en smeltedigel. Et hektisk sted, i brasiliansk målestokk. Inneklemt mellom klipper og Favela i vest og den sagnomsuste stranden med samme navn i øst. Jeg har hotell i Tonelero, innerst mot Favelaen. Imidlertid tar det ikke mer enn fem minutters gange til strandperlen. Langs strandavenuen som bøyer seg perfekt som en boomerang finner en alt slags folk. Innehavere av strandbarer, selgere, horer, turister, favelabarn, tiggere og skopussere. Paulo er en slik en. Dessverre for ham hadde jeg bare sandaler. Likevel så han sitt snitt til å gjøre en handel. Den jevnaldrende karen forteller livshistorien sin, noe som ga ham 10 real i fortjeneste, eller 30 NOK. Paulo snakker bedre engelsk enn noen annen jeg har møtt langs stranden. Det gjør historien hans enda mer interessant. Gatebarn ble han allerede som 6-åring. Alene var han ikke, det var mange som lidde samme skjebne. Spiste søppel og tigget for å overleve. Skopussingen ble hans lest. Nå har Paulo familie, men de jobber også på Copacabana, kone og barn. Og de trives med det livet de har fått, sier han oppriktig, så du faktisk tror på ham. Vi får besøk av en annen kjenning av Paulo. Han kan ikke ett eneste ord engelsk og mister dermed sjansen til innlemmelse i samtalen. Paulo, med sitt strie sorte skjegg, begir seg videre langs promenaden, etter at han har gitt meg tips om både det ene og andre. Mye kan være verdt å ta med seg. En fin fyr denne Paulo.

Futvolley er en populær idrett på Copa. Fin underholdning mens en koser seg med en Skol i varmen. Gabriel, en tykkmaget kar fra Noviosso, venter bekymret på en dame som aldri dukker opp. På spansk/portugisisk/engelsk begir vi oss inn i en samtale som har både floker og utspring. Noen Skol senere er flokene borte. Vi hygger oss og sammen med den like hyggelige strandbarinnehaveren nyter vi livet i solen, med pils mens vi myser på damene og litt på den temperamentsfulle futvolleyen. Gabriel har sakte men sikkert forstått at damen ikke dukker opp og begir seg til nuet. Solen går ned og vi går hver til vårt. Jeg med Gabriel’s mobilnummer for videre kontakt. På stranden spilles det nå både futvolley og beachfotball. De voksne spiller med en enorm intensitet. Barna med tempo som de voksne. Det har skjedd noe med fotballen i Brasil og de siste årene.

Horene kommer trekkende, men er ikke innpåslitne som hjemme på skitne Karl Johan. Med mørket kommer de kriminelle. Hittil har jeg ikke sett noe overhodet. Selv om jeg rusler i gatene på Copacabana, til alle døgnets tider.

I går tok vi turen til Lapa, Bernie, Carlos, Ana, Rodrigo og jeg. Det er senteret for utelivet i Rio. Et enormt sted med alt av utesteder. Sambaen var merkbar i de åpne vinduene som vi passerte på vei til Lapa 40. Rodrigo som kjenner alle i Rio viser det seg, er altmuligmann. Fra å kjøre til byen i Formel-1 stil, til å forhandle oss inn før den lange køen til å være adventureguide og maler. En kunster med andre ord. Sammen med Ana tar han seg av turister som oss, som vil noe mer J. Bernie og Carlos (faktisk norske:) har allerede fått mye ut av lørdagen. De dro først på paragliding, så jungelbesøk i en apekoloni. Videre kjørte de rett inn i Favelaen. Er visst trygt med Rodrigo. Det får jeg inderlig håpe ettersom det er min tur neste gang. Videre kan han lære meg surfe og vi skal alle på rafting. Et minifly er bestilt fra Rio til Sao Paulo også, vi får se hva en overlever eller får tid til i den rekkefølgen.

Damene på Lapa 40 var normale, ingen horer. Sambaen ble introdusert, noe hoftene mine har fått svi for i dag. Ikke lett men moro lell. Et fantastisk show på scenen der de maskerte seg etter musikken de spilte. Likte best mixen de hadde av gode gamle Gun’s Roses, stort var det! Rodrigo var forsvunnet i nattens hete og vi tok taxi hjem til Copacabana, ca. 15 minutters tur til 60 kroner. Må legge til at taxien stod klar til oss når vi gikk ut porten fra Lapa 40. Sykt! Søvn må til når en rangler på dette vis. Våkner hver dag klokka 09 uansett når jeg legger meg. Heldigvis går det greit å sovne igjen til tross for taktekking hos naboen her oppe i 15 etasje.

I kveld skal vi møte tre jenter som vi traff på koselige Informal. Cafeen har verdens beste ølskum av alle ting. Baronetti er stedet å henge etterpå. Det ligger vegg i vegg med Informal, men hittil har køen ødelagt for inngang, dette er tredje og siste forsøk. De brasilianske damene har godt humør, lever i nuet og er stort sett som damer hjemme.

Maten må nevnes, ja den kunne faktisk fått en egen webside. Jeg har vært på gråten flere ganger under bespising. Alt smaker himmelsk. Fra de små fortauskafeene med innbakte saker, til cafer, restauranter og hotellfrokosten. Kaffen likeså, nydelig. Juicen, fantastisk! Personlig er jeg ingen fan av mørkt kjøtt, men det var før jeg kom hit, ajaiai! Hittil har det gått bra med vekten, he he.